JEG KLARTE DET! (Livet som mamma ♡)

JEG KLARTE DET!



For noen uker tilbake gjorde jeg noe jeg aldri ville trudd jeg kunne få til. Jeg klarte målet mitt for 2015! Jeg og ei vennine snakket i vår på at vi ville gå Besseggen. Men slik blir ofte bare praten og aldri realitet. Så det trodde jeg denne gangen også. Men ønske var jo der. Jeg ville faktisk gå denne turen. Men var det realistisk at jeg skulle komme meg over? Var jeg trent nok? sprek nok? Neppe... 

Men brått bestemte vi oss. På lørdag reiser vi. Nemmelig lørdag den 22 august. Dagene i forveien brukte jeg på å finne på en unnskyldning for å ikke dra. Men dro gjorde jeg. Ei heller angrer jeg. Da vi annkom stedet, så var det nesten 2 timers vente tid på ferja. Men vi ventet. Mens vi ventet så jeg alle forskjellige type folk. Men jeg følte meg som gjennomsnittelig for stor, iforhold til folkemengden. Men med 20 min på ferja, så sto vi der. Ved enden av bessegen, som vi skulle gå opp for å komme ned på andre siden. Begynte med godt mot. Vannflaske kom fort opp av sekken, som var stappet med drikke og mat. Vi tok oss god tid. Men jo høyere vi kom. Jo flottere utsikt var det å se. Vi tok masse bilder. Vi gikk og gikk. Så såg jeg den foran meg, jeg fikk lyst til å snu i 5 sekunder. Den berømte eggen, vi skulle opp der. Med godt mot og pågangs vilje så¨bega vi oss oppover eggen, den var ikke så ille som jeg trodde. Mellom svette og andpustenhet så fikk jeg nyte den nydelige utsikten utover jotumheimen. Når vi kom opp, for en herlig følelse. Jeg kunne virkelig ikke tro jeg var på toppen. Jeg hadde klart det. Kommet helt opp på eggen. For en mestringsfølelse jeg aldri vil glemme. For en følelse! nå sto turen videre for å komme ned på andre enden. Jeg gikk saktere og saktere, bena mine var slitene, jeg var sliten. Kroppen min var kjei etter nesten 8 timer med gåing. 

De siste 3 timene av turen sendte mamma og min bror konstant meldinger, de lurte på om vi var trygt nede. Jeg begynte å bli irritert. Så sluttet å svare dem. For tanken var at jeg kommer ikke fortere ned når jeg må stoppe for å svare på meldinger av dem. På siste delen av turen var det noe som lignet trapper. Vi så havna og viste det var kanskje 500 meter til å gå. Da ringer mobilen min, det er bror. jeg svarer med en små kvass tone '' vi er snart nede nå så slapp av vi er trygge'' så hører jeg stemmen til bror og følelsene tar overhånd, jeg er sliten så jeg begynner å gråte. han lurer på hvor vi er, jeg forklarer, da spør han hvilken jakke jeg har på meg, jeg svarer oppgitt at den er rosa, med tårene rennede nedover kinnet. Han spør om vi ser parkeringa, igjen svarer jeg ja oppgitt. Men da han spør om jeg ser noen lys som blinker skjønner jeg ingenting, og utbryter noe som '' ER DERE HER?'' Jeg hører bror min ler, noen min senere ser jeg mamma i bånn av trappen. Hun tar oss imot mens jeg fortsetter å gråte. Jeg stotrer ut noe som at jeg er stolt av meg selv som klarte dette 6 mnd etter fødsel. Mamma gir meg en klem og sier hun er stolt av meg. Jeg og Maren fullførte turen, og vi begge er stolte av hverandre. 

Den turen skal jeg gå igjen neste år! 






  • 17.10.2015 kl.00:50
    Wow! Det må ha vært litt av en opplevelse :) ha en super helg!


    Skriv en ny kommentar

    Design: Ina Anjuta
    Malin

    Mamma Trening ♡Hundene ♡ skal gå Besseggen ♡ epost sendes til: malinjfblogg@gmail.com

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Lenker

    bilde
    hits